![]() |
På veg til Krýsuvik |
Om å syngja nasjonalsongen
![]() |
Tønnes og eg 17.mai 2022, det bles. |
Det har vore 17. mai, som de heilt sikkert la merke til. 17. mai er ofte spesielt gildt i utlandet og eg har hatt gleda av å oppleva det fleire gonger, dette er
tredje landet mitt og sjuande 17.maien ute.
Du får mykje meir merksemd for bunaden, det er endå gildare å ropa hurra og folk er i skikkeleg feststemning, utan for mykje alkohol slik vi kan oppleva det heime.
Men nasjonalsong: Vår "Ja vi elsker" går frå låg H til høg E tre tonar meir enn ein oktav - to oppe og ein nede, og vi slit...
Sjølv er eg ein av dei irriterande som held tonen på " den saganatt som senker" der de andre går ned ein oktav.
Eg vil hevda at dei som komponerer nasjonalsongar, gjerne kan ta meir omsyn til korleis vi syng. Nasjonalsongar skal skapa glede og samhald, ikkje prestasjonsangst. Altså laga litt meir behagelege nasjonalsongar, dette er ei oppfordring til dykk, nasjonalsongkomponistar, ta det til dykk!
Lofsöngur Ó, Guð vors lands!
![]() |
Dette er ein kopi av ein drakt frå 1700-talet. Ho her hadde laga alt sjølv, til og med stølane framme på beltet. |
- er den islandske nasjonalsongen. Den startar veldig djupt nede, låg G, og svingar seg så opp til høg E, (der vi er på "saganatta" hugsar de?)
Her har vi fem tonar i tillegg til oktav, tre under. Her må eg som middels sopran henta tonen djupt nede frå magen i introen.
Islendingar slit, sjølv om skrekkeleg mange islendingar står i kor, og då sikkert er betre enn oss å syngja. Eg snakka med ekte, innfødde islendingar om dette på 17. mai. Det var eit lite kor der, sånn solistkor med damer og menn der mennene tok den låge introen på den islandske nasjonalsongen, og damen svingte seg opp på " eilífðar smáblóm ". Songen er skriven til tusenårsfesten for landnåmet i 1874, og innført som offisiell nasjonalsong ved frigjeringa i 1944.
Melodien er laga av Sveinbjørn Sveinbjørnsson, (1847-1927) han var opprinneleg tenkt bare som lovsong.. Det står til og med på nettstaden "Tonlistarsaga Reikjavikur" at han har for stort tonespenn og er "vandsungid" - vanskeleg å syngja. Sveinbjørn levde store delar av livet sitt i utlandet, i 1922 fekk han stipend frå Island så han kunne flytta heim, likevel døydde han i København fem år etter.
Var han eigentleg forbanna på islendingane? Sat han der med notepapiret og blekkhuset sitt, gneid seg i hendene, flirte med seg sjølv og tenkte: He , he - her begynner vi på ein låg G... og så kliner vi til med ein høg E litt uti her..
Nokre slepp lettare....
Eg vil påstå at svenskar og danskar har det mykje lettare. Den danske nasjonalsongen held seg nokså pent innanfor oktaven, bortsett frå nestsiste tonen. Sverige er sjølvsagt endå meir forsiktige, her greier dei seg med sju tonar D-C i nasjonalsongen
Eg har hatt gleda av å bli kjent med den grønlandske nå, den er også kjempegrei melodisk. Eg kan jo ikkje grønlandsk, men omsetjinga ser fornuftig ut, for vi må seia noko om teksten
Tekstane
![]() |
Fossen Glymur |
Den norske har denne "saganatt som senker, senker drømme på vår jord" som er temmeleg ullen, men resten av teksten er vel grei? Mødre som gret, fedre som kjemper og så slår vi leir?
Når vi nå kjem til den islandske seier mi islendske kjelde at den er det ingen som forstår. Her må du til med djupe tekstanalysar. Det er ein småblom med titrande tår som tilber sin gud og døyr som avslutter første verset. Kan ein byggja ein nasjon på slikt ?